Dagens fotballtrenere- Maktsyke og uhøflige...?

I de siste par årene har trenerens rolle i fotballnorge vært diskutert heftig, men jeg sliter egentlig med å se om debatten har skapt noen forandring. Mitt utgangspunkt er at jeg etter 8 år som spiller på toppnivå i Norge, opplevde mange forskjellige trenere som maktsyke og rett ut direkte uhøflige. Dette gjelder både trenere jeg har hatt selv og trenere som jeg har møtt i kampsituasjon.

Når det gjelder dette med maktsyk så tenker jeg på at i stadig flere norske klubber så får treneren mer og mer makt over saker som egentlig kanskje hører til andre stillinger i klubbene. Mange trenere krever å få rapportere rett til styret uten å gå via en sportslig leder/sportsdirektør. Jeg skjønner at en trener må få ha stor innflytelse på spillestil, spillerkjøp og andre sporslige saker, men hva skjer etter 1,2,3 eller 4 år når denne treneren får sparken, slutter eller blir tatt av en bedre klubb? Jo det som skjer da er at klubben blir stående i et maktvakuum. Alt rundt laget er bygd opp rundt en person og når han plutselig er vekk, hva da? Konsekvensene kan bli at spillerene følger sin trener eller vil vekk til noen andre klubber fordi eneste grunnen til at de havnet i denne klubben var pga denne treneren. I tillegg vil klubben stå på bar bakke når det gjelder spillestil. Mitt poeng er at alle klubber må ha dyktige personer som arbeider med kontinuiteten i klubben. Dette innebærer blant annet en sportslig leder/sportsdirektør som en trener kan søke råd hos ved spillerkjøp, spillestil osv. I tillegg må det kontunitetsbærere inn på talent/akademisiden. På denne måten sikrer klubben seg en identitet og en fordeling av makten som gjør at det blir lettere å ansette nye trenere og få til en god overgang når en trener forsvinner. I en slik organisering av klubben vil klubben ha en god forankring i spillestil, talentutviking og spillerkjøp. Rett og slett en god identitet. Problemet er at ingen trenere ønsker å gi fra seg makt. Jeg kan forstå dem, men klubbledelsene rundt omkring må kreve dette for fotballen sitt beste.

I forhold til den andre tingen, uhøflighet, er dette mye mer alvorlig. En trener som må ty til høylytt skriking og skremsel for å nå sine resultatmål, vil ikke vare lenge. En slik autoritær måte å drive ledelse ,kan fungere på kortsiktig basis, men aldri i lengden. Disse type fotballtrenere vil slite ut omgivelsene sine raskt. Noen har Alex Ferguson som eksempel på en knallhard, autoritær trener. Dette er jeg sterkt uenig i. Jeg har aldri hørt Ferguson skjelle ut en av sine egne spillere på TV eller i andre offentlige fora, ivertfall ikke siste 10 åra. Kanskje har han hatt offentlige oppgjør med spillere som har reist fra klubben, f.eks Stam og Van Nistelrooy, men aldri spillere som er i klubben. I tillegg må Ferguson ha veldig gode pedagogiske kunnskaper og evner siden han har vært i en og samme klubb så lenge med så stor suksess. På den andre siden har flere norske tippeligatrenere i 2009 vist det jeg vil kalle grufull oppførsel mot egne spillere. Oppførsel som skader treneren selv, spilleren som blir utsatt for angrepet og klubben som helhet. For meg spiller det ingen rolle om dette kun skjer en gang, eller om treneren er snill som et lam resten av tiden. Dette går på vanlig folkeskikk! Spørsmålet som må stilles er om trenere tror at det hjelper å skjelle ut spillere i media? Svaret er nei! All forskning og kunnskap viser at kjeft, roping, utskjeling, kun vil bidra til negative tanker som svekker utviklingen til spilleren som blir utsatt for dette. Noen trenere har forsøkt seg med og unnskylde seg med at noen spillere tåler "å høre det" mer enn andre. Dette er også feil. Ingen, absolutt ingen, vil oppleve positiv utvikling av å bli utskjelt og da spesielt gjennom åpent kamera. Derimot vil det å sette tydelige krav om mål og prestasjoner, og hard jobbing over tid i et miljø prega av humør og trivsel, føre til utvikling. Det er det mange gode eksempler på. Blant annet vil jeg vise til Jan Jønsson som med sin eksemplariske lederstil har ført Stabæk fra adeccoligaen til å bli et stabilt topp 3 lag i tippeligaen.

Måtte flere følge den svenske topptreneren og færre følge linjen til trenere som skjeller ut sine spillere i, under og etter kamp. Fotball skal være prega av trivsel og smil. I et regime prega av skrekk og kun fokus på resultat så vil dette viktige momentet som trivsel ramle vekk, og hva er da vitsen med å holde på?