fredag 25. desember 2009

2009

Året som har gått har vært ganske spesielt for meg personlig. Mange flotte opplevelser og noen få kraftige nedturer.

Først og fremst har dette året vært annerledes enn de åtte foregående. For første gang siden år 2000, ble dette et år uten toppfotball. Det er liten tvil om at dette har forandret livet mitt mye. Toppfotball tar ekstemt mye tid, både på og utenfor banen, og på den positive siden har jeg nå fått frigjort masse tid til å gjøre andre ting. Blant annet ta lærerutdanning, noe jeg trives veldig bra med og bidra mer for Vigra IL som jeg setter høyt. Jeg må nok bare innrømme at det var svært tungt å få beskjed fra AaFK, som jeg fortsatt er veldig glad i, at jeg ikke var ønsket lenger. Psykisk slet jeg lenge. Heldigvis ble jeg og AaFK enige om en kompensasjon siden jeg hadde 1 år igjen av kontrakten. Jeg hadde mange tilbud etter frigivelsen fra AaFK, blant annet fra Kongsvinger som var meget interessant, men selv om jeg hadde lyst til dette, hadde jeg ENDA mer lyst til å nå satse på ei utdanning. Dette valget angrer jeg ikke et sekund på idag.

Fra januar-juni fikk jeg være kontaktlærer på Skjong barneskole for ei 1/2 klasse og dette ble en flott tid. Jeg lærte masse nyttig i forhold til utdanningen jeg nå tar, jeg møtte masse kjekke kollegaer og ikke minst mange supre elever. Andre ting som må nevnes er fotballåret. Dette har vært meget bra. Vigra a-lag som jeg er trener og spiller for, gjorde sin beste sesong på veldig mange år og endte til slutt som nr 4 i 4.div. Vi kjempet om opprykk hele veien, men til slutt glapp det med 3 usle poeng. Jeg skal jobbe hardt for at neste sesong blir enda litt bedre prestasjonsmessig enn denne! I tillegg må jeg nevne Aafk sitt cupgull. Dette unte jeg spillere, trenere, støtteapparat, ledelse, publikum, ja hele byen. Jeg vet hvor hardt det har vært jobbet over lang tid og dette var vel fortjent! Leeds må også nevnes. En kraftig nedtur i mai med tap i play off, men denne sesongen har vært utrolig bra. Vi vinner og vinner, og så lenge det ikke skjer noe veldig spesielt, har jeg et godt håp om opprykk. Fotball er glede:)

Mange oppturer her, men den største er uansett å finne seg noen å være glad i. I januar fikk jeg kjærest og vi har holdt ut til nå i hvert fall:) Vi har hatt mange flotte opplevelser dette året som jeg setter stor pris på. Takk til deg Kariann! Ingen vet hva fremtiden bringer, men uansett så har jeg hatt et flott år sammen med deg og håper på mange, mange flere.

Det finnes mange andre ting verdt å nevne, men dette føler jeg oppsummerer det viktigste i mitt år. Livet består av opp og nedturer for ALLE, det må vi bare innse. Det viktige er hvordan vi takler motgangen og medgangen slik at vi ikke mister oss selv. Forhåpentligvis blir mitt 2010 like bra som 2009 var, for selv om jeg mistet toppfotballen, opplevde jeg så mange flotte ting som oppveier for dette. Takk til de som har bidratt til å gjøre mitt 2009 til et flott år!

"All men are created equal"

God Jul og Godt Nyttår til alle:)

tirsdag 15. desember 2009

Obama og fredsprisen:)

Skrudde på radioen dagen før Obama skulle motta fredsprisen. En del av Norges befolkning mente det var håpløst av han å ikke stille på lunsj hos kongen og på nobelkonserten. Det må være lov å spørre seg om folk virkeleg skjønner hva som ligger i å prioritere? Helsereform, opptrapping av Afghanistan oppdraget, nedrusting av atomvåpen osv osv osv... Skal Obama ta hensyn til disse viktige sakene, eller heller prioritere flere dagers fredspris hyllest? Folk burde heller ha litt perspektiv på ting. Til og med sentrale norske politikere med Siv Jensen i spissen presterte å si at han heller burde tatt tid til kongen vår enn å styre sitt land. Merkelig!

Uansett: Obama kom, smilte, talte og vant. En flott tale var høydepunktet for en mann som etter min mening fortjener fredsprisen. Kanskje var det litt tidlig, men utdelingen er i tråd med A.Nobel testamente. I tillegg kan denne prisen vise seg fullt fortjent blant hele verden om en del år når Obama er ferdig med sitt virke:)

fredag 4. desember 2009

Dagens fotballtrenere- Maktsyke og uhøflige...?

I de siste par årene har trenerens rolle i fotballnorge vært diskutert heftig, men jeg sliter egentlig med å se om debatten har skapt noen forandring. Mitt utgangspunkt er at jeg etter 8 år som spiller på toppnivå i Norge, opplevde mange forskjellige trenere som maktsyke og rett ut direkte uhøflige. Dette gjelder både trenere jeg har hatt selv og trenere som jeg har møtt i kampsituasjon.

Når det gjelder dette med maktsyk så tenker jeg på at i stadig flere norske klubber så får treneren mer og mer makt over saker som egentlig kanskje hører til andre stillinger i klubbene. Mange trenere krever å få rapportere rett til styret uten å gå via en sportslig leder/sportsdirektør. Jeg skjønner at en trener må få ha stor innflytelse på spillestil, spillerkjøp og andre sporslige saker, men hva skjer etter 1,2,3 eller 4 år når denne treneren får sparken, slutter eller blir tatt av en bedre klubb? Jo det som skjer da er at klubben blir stående i et maktvakuum. Alt rundt laget er bygd opp rundt en person og når han plutselig er vekk, hva da? Konsekvensene kan bli at spillerene følger sin trener eller vil vekk til noen andre klubber fordi eneste grunnen til at de havnet i denne klubben var pga denne treneren. I tillegg vil klubben stå på bar bakke når det gjelder spillestil. Mitt poeng er at alle klubber må ha dyktige personer som arbeider med kontinuiteten i klubben. Dette innebærer blant annet en sportslig leder/sportsdirektør som en trener kan søke råd hos ved spillerkjøp, spillestil osv. I tillegg må det kontunitetsbærere inn på talent/akademisiden. På denne måten sikrer klubben seg en identitet og en fordeling av makten som gjør at det blir lettere å ansette nye trenere og få til en god overgang når en trener forsvinner. I en slik organisering av klubben vil klubben ha en god forankring i spillestil, talentutviking og spillerkjøp. Rett og slett en god identitet. Problemet er at ingen trenere ønsker å gi fra seg makt. Jeg kan forstå dem, men klubbledelsene rundt omkring må kreve dette for fotballen sitt beste.

I forhold til den andre tingen, uhøflighet, er dette mye mer alvorlig. En trener som må ty til høylytt skriking og skremsel for å nå sine resultatmål, vil ikke vare lenge. En slik autoritær måte å drive ledelse ,kan fungere på kortsiktig basis, men aldri i lengden. Disse type fotballtrenere vil slite ut omgivelsene sine raskt. Noen har Alex Ferguson som eksempel på en knallhard, autoritær trener. Dette er jeg sterkt uenig i. Jeg har aldri hørt Ferguson skjelle ut en av sine egne spillere på TV eller i andre offentlige fora, ivertfall ikke siste 10 åra. Kanskje har han hatt offentlige oppgjør med spillere som har reist fra klubben, f.eks Stam og Van Nistelrooy, men aldri spillere som er i klubben. I tillegg må Ferguson ha veldig gode pedagogiske kunnskaper og evner siden han har vært i en og samme klubb så lenge med så stor suksess. På den andre siden har flere norske tippeligatrenere i 2009 vist det jeg vil kalle grufull oppførsel mot egne spillere. Oppførsel som skader treneren selv, spilleren som blir utsatt for angrepet og klubben som helhet. For meg spiller det ingen rolle om dette kun skjer en gang, eller om treneren er snill som et lam resten av tiden. Dette går på vanlig folkeskikk! Spørsmålet som må stilles er om trenere tror at det hjelper å skjelle ut spillere i media? Svaret er nei! All forskning og kunnskap viser at kjeft, roping, utskjeling, kun vil bidra til negative tanker som svekker utviklingen til spilleren som blir utsatt for dette. Noen trenere har forsøkt seg med og unnskylde seg med at noen spillere tåler "å høre det" mer enn andre. Dette er også feil. Ingen, absolutt ingen, vil oppleve positiv utvikling av å bli utskjelt og da spesielt gjennom åpent kamera. Derimot vil det å sette tydelige krav om mål og prestasjoner, og hard jobbing over tid i et miljø prega av humør og trivsel, føre til utvikling. Det er det mange gode eksempler på. Blant annet vil jeg vise til Jan Jønsson som med sin eksemplariske lederstil har ført Stabæk fra adeccoligaen til å bli et stabilt topp 3 lag i tippeligaen.

Måtte flere følge den svenske topptreneren og færre følge linjen til trenere som skjeller ut sine spillere i, under og etter kamp. Fotball skal være prega av trivsel og smil. I et regime prega av skrekk og kun fokus på resultat så vil dette viktige momentet som trivsel ramle vekk, og hva er da vitsen med å holde på?